Jeg bruker forholdsvis mye av min tid på besøk rundt i landet. Det gir meg mye. Jeg lærer mye, blir inspirert og imponert. Det er fantastisk mange engasjerte og flotte mennesker i dette langstrakte landet vårt.

Nylig var jeg i Vanylven. En vakker kystkommune sør i Møre og Romsdal. I tillegg til interessante besøk til eksportrettet industri, orientering om viktige samferdselsprosjekt og besøk på det lokale lensmannskontoret, ble jeg tatt med til den fascinerende og fargerike besøksgården Hakallegarden

Som mange andre besøksgårder har også Hakallegarden ulike husdyr som barn og voksne kan se på og kose med. Beliggenheten er storslagen med havet som nærmeste nabo. Værhardt, flott og tøft!

Det var tre forhold som gjorde at jeg ble spesielt imponert og fikk Hak(all)eslepp. Innehaveren av gården, Aina Moldskred Krakset , fjøset og butikken/serveringstedet over fjøset.

Aina er et av de mest kreative, varme og optimistiske menneskene jeg har møtt. Det var en fryd å høre på hennes engasjement for familiens livsprosjekt, Hakallegarden. Det er ikke mulig å ikke tro at alt er mulig etter å ha hørt på Aina.

Fjøset var helt ulikt alle andre fjøs jeg har vært i. Eller det vil si, jeg var ikke i fjøset, men i butikken og serveringsstedet i etasjen over fjøset. Store deler av fjøstaket, som også er gulvet i butikken, var i glass. Vi kunne dermed se rett ned i fjøset hvor dyrene var. Båsene var malt i knallglade farger. Høyet hang i taket slik at blant annet alpakkaene så opp på oss da de spiste. Noe slikt har jeg aldri sett før. En helt unik opplevelse. Og det var ikke antydning til fjøslukt i andre etasje, bare så det er sagt.

Butikken, HakalleBerte, er utvilsomt den mest fargerike, innholdsrike og gladeste butikken jeg noen gang har vært i. Jeg benyttet (som vanlig) anledningen til å kjøpe noen gaver. Integrert i butikken var det et selskapslokale. Vi fikk servert nydelig kyllinggryte med tilbehør og nydelig kake. Du kan se bilder fra det nydelige måltidet på denne lenken

Jeg ble mektig imponert over Hakallegarden og den entusiasmen innehaverne viste. Vanylven kommune visste også å ta vare på kreativiteten og entusiasmen innehaverne har. Og slik må det være ute i distriktet. Kommunene må spille på lag med de som viser initiativ og tør satse. Det er som kjent ”ittj nå som kjæm tå se sjøl”. Distriktsarbeidsplassene kommer heller ikke av seg selv.

Jeg har allerede bestemt meg for at jeg må tilbake til Hakallegarden. Kanskje blir det allerede til sommeren. Da får jeg oppleve mer av det besøksgården har å by på utendørs. Forhåpentligvis får jeg også med meg folk som ikke har vært der før. De vil garantert bli minst like heftig og begeistret som meg. Ta deg en tur du også, du vil ikke angre.